I individets tjeneste. -Før satt dem langs solveggen og koste seg med en murer og det kom alltid en artig replikk når man gikk forbi. Idag sitter de bare og stirrer ut i løse lufta sommer som vinter, sier Pål. -Det er det samme tomme blikket, samme digre pillemagan og de trege refleksene overalt. De ser deg ikke før etter att du har gått forbi. Det ække mye orginalt. De gamle kara var jo noe av attraksjonen ved å bo på landet. Skjønner godt att folk flytter til byn nå som de sitter og visner.
Foto Pedula Man
