-Det fine med å komme inn i arbeiderpartiet kontra teaterskolen er att jeg år mye mer spilletid og jeg kan spille overalt hvor det er en mikrofon eller et kamera. Jeg slipper å legge fra meg rollen når jeg er ferdig på jobb. Jeg kan ta den med meg overalt. Jeg slipper å være meg selv utenfor "teateret" også.
-Jeg slipper å tenke selv. Alt er ferdig tenkt for meg. Som skuespiller må du noenganger ta ting på strak arm hvis sceneteknikken bryter sammen eller en motspiller glemmer en replikk. Det slipper jeg som politisk skuespiller. Partiet legger alltid skinner hvor hen jeg går. Det kan ikke gå galt.
-Så er de så flinke til å bytte roller i partiet. Alt vi trenger å gjøre er å lære de nye glosene... vips! Nytt politikerstykke. Sånn kan vi holde det gående. Bare sette opp ett nytt stykke rett før publikum går drit lei av det forrige. Selvfølgelig vil jeg inn i Arbeiderpartiet. Det ville vært galskap å søkt seg til Nasjonalteateret. Det er jo for politisk interesserte.
Foto Surrealistic Scenes
